5 uker og 2 dager

Det går ikke en time uten at jeg tenker på det. Jeg kjenner etter konstant. Kjenner murringen og prikkingen i magen. Det er veldig overraskende hvor godt jeg kan kjenne at jeg er gravid. Om det går et kvarter uten at jeg kjenner noe som helst, blir jeg lei meg og bekymret. Jeg liker å kjenne at det lever, at livmoren strekker seg (for det er vel det som skjer?), at det arbeides. Jeg liker å kjenne at brystvortene blir såre og rare, at jeg må brekke meg av og til, at jeg går som i konstant jetlag og vil sove hele tiden. At det skjer noe.

Det er umulig å ikke si det til noen. Jeg må. Si det til noen. Men så angrer jeg etterpå. For samtidig så må jeg ha det som min lille hemmelighet. Den lille tingen jeg kan tenke på for meg selv og planlegge.

Tolv uker er den magiske grensen til Offisiell Graviditet. Når Alle skal vite det. Det er fryktelig, fryktelig lenge til. Hvis tiden fremover skal gå like sakte som nå, skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde ut. Seks uker i frykt for at det skal Skje Noe. Kan det virkelig Skje Noe, altså? Jeg som føler meg så gravid? Som kjenner bevegelser og ømhet i magen og som er så trøtt?

Og hvordan skal resten av svangerskapet gå? Det er da mange, mange uker igjen etter de første tolv. Guri, det er lenge til februar!

Dagdrømmerier

Egenskaper jeg skulle ønske jeg hadde:

Absolutt gehør. Gud, hvor gjerne jeg skulle hatt absolutt gehør. Gehøret mitt ville selvfølgelig kommet i kombinasjon med en gudbenådet, whiskyraspende jazz-sangerinne-stemme, og jeg skulle erobret verden som en blanding av Alicia Keys og Ingrid Bjørnov. Mest Alicia, kanskje.

Grønne fingre. Gjerne i kombinasjon med velutviklet kokkegen – da skulle jeg anlagt tidenes kjøkkenhage og dyrket tomater og gresskar. Og blomster, selvfølgelig. Til og med margeritter, skulle jeg klart å ikke slå i hjel. (Er det bare jeg som sliter med margeritter?)

Perfeksjonisme. Særlig på hjemmefronten. Jeg skulle likt å være en Rydder. En Organisator med tellekanter i skuffer og skap. Med viktige papirer samlet i pene permer. En med arbeidsdisiplin.

En sterk og veltrent kropp. Uten å trene meg ihjæl, selvfølgelig, da forsvinner jo litt av vitsen. (Hm… er kropp en egenskap, egentlig? La gå, jeg får skrive treningsvilje i stedet, da).

Veien og målet

OK, så prøver jeg igjen å starte en blogg.

Først må jeg undersøke om jeg har noe å skrive om. Jeg skriver ned mulige temaer:

- Min kjærlighet til eplemost
- Hva jeg synes om tiggerdebatten i Oslo kommune
- Mitt umulige forhold til planter
- Mitt forhold til Britney Spears
- Min mening om rasisme
- Hvorfor kjenner man igjen nordmenn når man ser dem i utlandet?
- Interiørspesial – en beskrivelse av mitt hjem

Hm, det gikk da slettes ikke verst.

Så må jeg prøve å finne ut hva som gjør at jeg selv leser videre på en blogg. Jeg innbiller meg at jeg har det med å feste meg ved de litt personlige bloggene. De som skriver noe vettugt eller morsomt eller fascinerende om seg selv. Selv er jeg ikke spesielt vettug eller morsom eller fascinerende.

Vel vel. Veien er målet, eller hur?