5 uker og 2 dager

Det går ikke en time uten at jeg tenker på det. Jeg kjenner etter konstant. Kjenner murringen og prikkingen i magen. Det er veldig overraskende hvor godt jeg kan kjenne at jeg er gravid. Om det går et kvarter uten at jeg kjenner noe som helst, blir jeg lei meg og bekymret. Jeg liker å kjenne at det lever, at livmoren strekker seg (for det er vel det som skjer?), at det arbeides. Jeg liker å kjenne at brystvortene blir såre og rare, at jeg må brekke meg av og til, at jeg går som i konstant jetlag og vil sove hele tiden. At det skjer noe.

Det er umulig å ikke si det til noen. Jeg må. Si det til noen. Men så angrer jeg etterpå. For samtidig så må jeg ha det som min lille hemmelighet. Den lille tingen jeg kan tenke på for meg selv og planlegge.

Tolv uker er den magiske grensen til Offisiell Graviditet. Når Alle skal vite det. Det er fryktelig, fryktelig lenge til. Hvis tiden fremover skal gå like sakte som nå, skjønner jeg ikke hvordan jeg skal holde ut. Seks uker i frykt for at det skal Skje Noe. Kan det virkelig Skje Noe, altså? Jeg som føler meg så gravid? Som kjenner bevegelser og ømhet i magen og som er så trøtt?

Og hvordan skal resten av svangerskapet gå? Det er da mange, mange uker igjen etter de første tolv. Guri, det er lenge til februar!